mandag 17. mars 2014

Krefttakling (eller mangelen derpå)

For halvannen uke siden holdt jeg foredrag for de ansatte ved Radiumhospitalet. Oppdraget var å snakke om åpenhet og det å dele egen kreftsykdom offentlig. Den ene legen hadde på forhånd lest bloggen min og bitt seg merke i at jeg ikke ønsker meg tilbake til friske, 23-årige meg. Kreften har helt klart vært en utfordring, men jeg har vokst så mye på den at jeg trives godt med den personen jeg er i dag. Han spurte dermed om jeg kunne gi noen tips til hvordan man som kreftrammet kan takle sykdommen; hvordan kan man snu den til en viktig livserfaring og ikke la seg knekke?

Jeg vet ikke.

Eller, jeg har i alle fall ikke noen fasit på det. Jeg har noen tanker om hva som kan lette situasjonen, men vi er alle så forskjellige at det som funker for meg kanskje ikke funker for andre. Men for meg har det å gi rom til følelsene mine vært viktig. Når jeg har vært redd, har jeg vært redd. Når jeg har vært lei meg, har jeg vært lei meg. Jeg har hele tiden stolt på at de forskjellige fasene i bearbeidelsen av kreftsykdommen har vært midlertidige. Jeg har tenkt: "Nå er jeg skikkelig nedfor, men det må jo gå over på et tidspunkt." Og så har det det. Så første tips blir å ta i mot alle vanskelige følelser som kommer, stå i dem, bearbeid dem og så gå videre. Dersom du opplever at det ikke er mulig å gå videre, bør du kontakte en fagperson som kan hjelpe deg med det. Du bør også fortelle de rundt deg hvordan du har det, slik at de kan forstå hvorfor du er så stille eller så irritert eller hva du måtte være. På den måten slipper de å bekymre seg unødig over hvorfor du ikke er ditt vante deg.

Flere tips som kan hjelpe deg å takle en hverdag med kreft:

  • Snakk med noen som kan og vil lytte. Ingen bør gå alene med vanskelige tanker. "Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg."
  • Prøv å holde kroppen sterk og sunn. Mosjoner i den grad du får det til, bruk avspenningsteknikker for å dempe stresset og spis sunn, næringsrik mat (ispedd litt godbiter, naturligvis). På den måten kan forfallet som følger behandlingen utsettes og kanskje til og med reduseres. En trivelig bivirkning er at du vil føle deg mye bedre.
  • Aksepter det du ikke kan gjøre noe med. Du kan ikke bestemme om cellegiften eller strålingen kommer til å virke på kreften, så dermed er det heller ikke noe poeng i å bruke energi på å bekymre deg over det. Det er mye lettere sagt enn gjort å gjennomføre dette i praksis, men dersom du klarer å bruke energien på de tingene du kan gjøre noe med, kan du oppleve mye bedre livskvalitet. Bruk heller kreftene på å gjøre noe hyggelig sammen med de du er glad i! Fokuser på her og nå - ikke på den usikre fremtiden.
  • Få hverdagen til å gå opp. Ikke lek superuavhengig superhelt. Sliter du med å få handlet, be om hjelp. Orker du ikke å vaske huset, be om hjelp. Trenger du barnepass, be om hjelp. For mange er det ubehagelig å be om hjelp, men du må huske på at de som er rundt deg som regel gjerne vil hjelpe. Og har du ikke venner eller familie i umiddelbar nærhet, snakk med kommunen om det er mulig å få hjemmehjelp. En hverdag hvor alt det praktiske fungerer sparer deg for mange bekymringer og sløsing av energi.
  • Finn balansen. Dette er en kunst. Bruker du for mye energi, sliter du deg ut. Ligger du bare på sofaen, blir du rastløs og utilpass. Prøv å finn en balanse mellom aktivitet og hvile, gå på en smell, prøv igjen, gå på en ny smell og hold på slik til du lærer hvordan du kan leve med den trette kroppen din. Det er i grunnen ingen annen vei utenom.
  • Fokuser på det som er positivt. Mange blir irriterte over den evige masingen om å tenke positivt, meg inkludert, men det er faktisk noe i det. Du befinner deg i en tøff situasjon, men hvis du tenker deg om er det alltid noe som kunne ha vært verre. Med andre ord har du alltid noe å være takknemlig for. Det kan dermed være lurt å skrive en takknemlighetsdagbok hver kveld med fem punkter du er takknemlig for. Det hjelper deg å holde fokus på det som faktisk er bra i livet ditt, i stedet for å tenke på alt som er vanskelig.

Alle disse punktene føyer seg inn i det viktigste tipset mitt: Vær løsningsorientert. Å få kreft er kjipt. Veldig kjipt. Men du kan selv velge hvordan du vil forholde deg til situasjonen. Du kan enten legge deg ned og gi opp, eller du kan gjøre det beste ut av den. Det er lov å rase, være lei deg og si høyt at du har det vondt. Du har også lov til å oppføre deg irrasjonelt fordi du må få utløp for følelseskaoset. Men det er ikke lov hele tiden. Noen ganger må du rett og slett ta deg sammen. Det er ikke slik at fysisk sykdom gir deg rett til å bli årets kronidiot. Er det noe som ikke fungerer i en slik grad at du kjenner din indre bitch presser vel hardt på, så finn en løsning på situasjonen. Har du mye smerter, snakk med legen om det finnes andre og bedre smertestillende medisiner du kan få. Er du konstant sur fordi du hater å være syk, finn et eller annet som gir deg påfyll av god energi (liten gåtur, favoritt tv-serie, telefonsamtale med en god venn, modellflybygging eller etwas). Sliter du økonomisk og ligger våken om nettene fordi økonomien bekymrer deg mer enn selve kreften, snakk med banken om du kan få en avdragsfri periode, søk støtteordninger og lag budsjett (orker du ikke å ta tak i det selv, så be om hjelp). Leker du diktator fordi du tenker at nå som du er syk skulle det bare mangle at alle står på pinne for deg, noe som kan gjøre at folk begynner å skygge unna, gå i deg selv og tenk igjennom hva du faktisk kan bidra med (se film med barna, gjør superenkelt husarbeid som å kutte agurk til salaten mens kona lager middag, fortell dem at du setter pris på alt de gjør). Holder du på å klikke fordi NAV ikke spiller på lag, ring Kreftlinjen eller sykehuset for å komme i kontakt med en sosionom som kan hjelpe deg. Brøler du "IKKE MAS!" når søster/samboer/venn spør for tusende gang om du har husket å ta medisinene dine, si unnskyld for utbruddet ditt og poengter at du klarer å ta ansvar for medisinene dine selv. I det hele tatt: Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og den presser deg hele tiden til ditt ytterste. Men så lenge du lever med holdningen "dette må det finnes en løsning på", vil du leve et mye bedre liv enn om du inntar offerrollen. Det er en klisjé, men her hører den med: Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Selv om du ikke kan velge forløpet og utfallet av sykdommen, kan du alltid velge å gjøre små, enkle grep for å få det litt bedre. Jeg må poengtere at jeg ikke uten problemer klarer å etterleve mine egne tips, men jeg prøver nå så godt jeg kan.

Klarer du å takle livet med kreft, vil du ha en viktig erfaring med deg videre som gjør deg rustet til å takle nesten hva som helst. Det er da i det minste noe når det først skulle gå så galt.

Hva er deres tips til å takle kreftsykdom best mulig?

12 kommentarer:

Mona E. A. sa...

Jeg tror du har dekket det meste her, Anniken! :) For egen del har jeg tenkt at jeg bør lære meg meditasjon og bli bedre på avspenningsteknikker for å takle stress, som du også nevnte. Jeg blir stresset av å ikke være i jobb (pga fatigue), jeg får dårlig samvittighet av det. Jeg må fortsatt øve på å bli flinkere til å ta én dag av gangen i forhold til jobbframtid, men har etter kreftdiagnosen i hvert fall blitt flinkere til å spise sunt. Ikke at jeg hadde et direkte usunt kosthold fra før, slett ikke, men nå er jeg mer bevisst på å få i meg grønnsaker, og jeg lager smoothies med frukt og bær nesten hver dag. Jeg tillater meg å rose meg selv for det. :)

Jeg prøver også å fokusere på det positive etter behandlingen (HMAS), som at jeg nesten ikke har leddsmerter og vondt i ryggen mer. Om kroppen bare har tatt tiden til hjelp eller om det skyldes inntak av omega-3, er ikke godt å si, og det spiller ikke så stor rolle. Jeg merket bare plutselig en dag, da jeg reiste meg fra kontorstolen, at nå bruker jeg ikke lenger flere sekunder på å rette opp ryggen når jeg reiser meg opp. Ganske deilig å ikke føle seg som en 90-åring når man er 45... ;)

Må også bare si takk for en flott og informativ blogg, Anniken! Jeg leste nøye gjennom dine erfaringer før jeg selv skulle i gang med stamcelletransplantasjon, og følte meg relativt godt forberedt da den prosessen begynte i fjor vår; mye bedre enn om jeg bare hadde forholdt meg til sykehusets informasjon. Så takk, både til deg og Erlend, for innsatsen og for at dere har delt så raust av egne erfaringer. :)

janne helen sa...

Jeg aner ikke hvordan man skal takle kreftsykdom siden jeg aldri (heldigvis) har stått midt oppe i noe sånt, men det jeg ser er at de fleste av disse rådene lett kan overføres til alle som ikke er syke også. Rett og slett veldig gode råd for å få det bedre, selv om man er syk eller ikke :) Jeg synes du har stått som en klippe gjennom dette helt siden jeg begynte å lese bloggen din, det er ganske rått å se hvordan du har taklet det, selv om de tyngste dagene kanskje ikke deles her alltid. Virker som om mange har hatt god nytte av, og funnet trøst og råd i denne bloggen :)

Anniken sa...

Ros skal du ha; jeg tror et sunt kosthold har veldig mye å si for oss som ikke har en tipp-topp helse, så klapp på skulderen til deg for det:)

Kjedelig at man ikke kommer seg ut i jobb når man har lyst til det. Men kanskje bedrer fatiguen seg etter hvert - akkurat slik leddene dine har gjort (hurra for omega 3, forresten). Det er jo alltid lov å håpe:) Men fram til da så er avspenningsteknikker er fin måte å få ro i sjela på. Jeg er ikke alltid like flink til å bruke det, men når jeg gjør det, er det veldig godt.

Takk for mange fine ord om bloggen. Jeg blir så glad over å høre at andre har hatt utbytte av det vi har delt. Det er jo derfor vi deler!

Anniken sa...

Først av alt: Så godt at du ikke trenger å takle en kreftsykdom. Håper du aldri må det heller. Men er nok som du sier at mange av tipsene kan overføres til et friskt liv også - for å få det bedre generelt.

For det andre vil jeg si takk for fine ord, men det er ikke slik at jeg er et mønstereksemplar når det kommer til å takle kreftsykdom. Alt går i perioder og noen perioder takler jeg bedre enn andre - og slik er det nok for de fleste. Men jeg har vært nøye med å gjengi et ærlig bilde gjennom bloggen av hvordan jeg har hatt det, selv om jeg nødvendigvis ikke alltid har gått voldsomt detaljert til verks;)

Julie Asmussen sa...

Jeg synes du dekker det meste i teksten du har skrevet. Kjenner meg igjen i, og enig i, alt du skriver over.

I tillegg vil jeg nevne et par ting som har vært nyttig for meg under kreftbehandlingen.
For meg ble det viktig å sette meg mål om enn små. Det kan være hva som helst; som den første dusjen, en god frokost når matlysten kommer tilbake, hente posten eller avisa; hva som helst. Første mål for meg etter hver cellegiftkur, var å drikke kaffe på yndlingskafeen min, Dromedar. Det tok mange dager etter en kur og jeg måtte ta bussen en distanse som tar 10 minutter å gå, men jeg klarte det hver gang.Og følelesen av å komme meg ut i verden å gjøre hyggelige ting var viktig for meg i hverdagen. Så små mål i hverdagen tror jeg er viktig for både trivsel og motivasjon til å komme seg videre.

For meg har det også vært viktig å ikke la kreften definere hele meg. Selv om livet er snudd på hodet og det meste dreier seg om sykdommen, så forsøkte jeg å ikke la det styre alt jeg sa og gjorde. Det blir litt som småbarnsforeldre; alle er ikke like gira på å høre om bleiskift, amming og nattevåk. Følte det litt sånn med kreften også. Jeg ble opptatt av å snakke om andre ting, være opptatt av andres hverdagsproblemer også så ikke det blir som du skriver; at man støter mennesker fra seg. Jeg gjorde også noen tiltak for å ta tilbake litt kontroll; så hver gang jeg var inne til behandling så gjorde jeg en fast rutine av å gjøre noe hyggelig samme dag; som å spise en lunsj, ta en kaffe med venner eller familie. Det lot seg gjøre for meg fordi virkningen av cellegiften tok alt fra 1-2 dager før bivrikningene satte inn. Skjønner at det ikke er gjennomførbart for alle andre, men for meg var dette å snu noe negativt til en positiv opplevelse

Så er jeg selvfølgelig noe farget av å ha praktisert yoga i mange år og er yogainstruktør, men vil utvilsomt anbefale det både til syke og friske! Så om fysikken ikke tillater fysisk praksis, så er meditasjon og mindfulness så absolutt å anbefale. Og det trenger absolutt ikke å være så avansert. Oppsøk et yogastudio eller andre ressurspersoner. Pusterommet på Ullevål hadde yogatimer på timeplanen, ellers så finnes det flere nettbaserte løsninger også om du ikke kommer deg ut av huset (eller senga for den del)

Så da håper jeg at noen kan dra nytte av mine tilleggserfaringer også :)

Ps. Synes det er vanskeligere å sette meg mål, og overholde de nå som jeg er frisk (men ikke restituert), tilbake i jobb og har et vanlig liv; så der har jeg en jobb å gjøre ;)

Anonym sa...

Jeg er en erfaring rikere og har ikke latt meg knekke av kreftuhyret, men livet er absolutt ikke som før, hverken på godt eller vondt :( Et bedre menneske har jeg ikke blitt, like sosial er jeg ikke lenger, kreftlivet går bare på rutiner, som må følges ellers er jeg helt 'lost' i hverdagen, ingen ork eller tid til impulsivitet, i mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan :) Jeg er glad på alle kreftrammedes vegne over at dere klarer dere så godt, uansett :) God helg til deg og dine Anniken :)

Anniken sa...

Takk for nyttige refleksjoner! Delmål og fokus på andre ting enn kreft er gull mens man er i behandling, og for så vidt etter behandling også. Og yoga og mindfulness er nyttige verktøy til en sunnere kropp og psyke. Skulle ønske jeg var flinkere til å gjøre det jevnlig, for meg går det litt i perioder. Men jeg kjenner tydelig at når jeg prioriterer yoga og mindfulness så har jeg det bedre:)

Jeg kjenner meg også igjen i at det er vanskeligere å sette seg mål i vakumet mellom syk og frisk, enn når man er under aktiv behandling. Jeg tror det er fordi målene man setter seg er mye høyere og mer krevende etter behandling enn under. I alle fall er det slik for meg. Jeg må stadig minne meg selv om at jeg ikke må gape over for mye, og jeg må stadig minne meg selv om at det faktisk er ok. Ikke alltid like lett;)

Anniken sa...

Livet etter kreft er ofte vanskelig. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, spesielt det med rutiner. Tror de fleste kreftrammede i sliter i varierende grad i varierende lang tid etter endt behandling. Selv kjenner jeg at jeg gradvis blir sterkere og at hverdagen blir enklere. Håper du også vil oppleve det samme med tiden:)

Anonym sa...

Hei Anniken! For meg har det vært viktig å "løfte blikket". Ikke fokusere på de vonde tinge, de fæle bivirkningene, de vonde senskadene, den vonde smaken i munnen... Jeg har løftet blikket høyt opp, og hatt nesa framover; ikke vendt bakover (for da snubler man mest sannsynlig veldig lett). Jeg kjenner nå, etter et år, at jeg er veldig på plass i livet mitt. Midt i kjernen av det, faktisk. Kanskje tør jeg ikke kjenne etter de vonde tankene helt. Det vondeste med hele sykdomsgreia, var det sekundet - de ordene - da alt snudde tvert om - og du gikk fra å være FRISK til å være alvorlig SYK der inne på legekontoret. Det sitter i meg enda. Og det sitter i meg kanskje enda mer da jeg var mor for Line den gangen da alvoret kom inn på rommet med to leger og en sykepleier. Så der har jeg en vei å gå : Å tørre å "tygge på" det som var så inderlig vondt og sjokkarta. Jeg har nok fått en stor porsjon legeskrekk etter dette, og står sikkert i fare for å dø av noe jeg ikke turde å ta opp med legen min :) Men altså : MITT livsmotto i dette har vært å fokusere på hva man klarer til tross for, enn fokusere på det man IKKE klarer på grunn av. Og da kommer stoltheten smygende i hver lille ting man gjør. Kjempediiiiger Kristinklæm til deg :)

Anonym sa...

Håper det etter foholdene står bra til med deg :-) Long time, no blogg. Ha en fin påske alle tre <3

Anniken sa...

Jeg elsker livsmottoet ditt, Kristin:) Stor klem tilbake

Anniken sa...

Joda, det står etter forholdene bra til med meg, og det er derfor det blir så lite tid til å skrive blogg:) Men nå har jeg endelig fått satt meg ned og publisert et innlegg. Riktig god påske til deg også:)

Legg inn en kommentar