torsdag 17. april 2014

Hva driver du med?

Wow, tiden bare raser avsted, og godt er det. Det betyr nemlig at jeg lever livet mitt. Dagene består for tiden av kreftprosjekter, vennetreff, trening og gutta boys (altså Erlend og Tore). Siden energinivået fremdeles ikke er helt på topp, så er det egentlig mer enn nok til at dagene kjennes innholdsrike. Nå begynner jeg å forberede meg på at jeg skal gjøre noe mer produktivt til høsten. Jeg undersøker nemlig mulighetene for å få meg en jobb! Dere skal få høre mer om det siden, når detaljene er på plass, men jeg kan avsløre at jeg ivrer veldig etter å komme i gang.

Det er snart gått 14 måneder siden transplantasjonen. Det er snart gått fem år siden jeg fikk kreft. Og det er snart gått tre år siden jeg "gjorde noe", det vil si at jeg kunne svare jeg var student når noen spurte hva jeg drev med. Tre år på sofaen - det er til å spy av! Samtidig har det vært helt nødvendig. Etter den første runden med kreft ivret jeg etter å komme i gang med studiene igjen. Jeg husker jeg møtte opp på Blindern, mer motivert enn noensinne for å henge på lesesalen. Sjokket ble desto større da det gikk opp for meg at jeg hadde fatigue, konsentrasjonsvansker og andre bivirkninger etter behandlingen. Jeg studerte bare på deltid, men det var likevel nok til at lesingen stjal all energien min. Når jeg kom hjem etter noen timer på skolen, klarte jeg ikke annet enn å ligge på sofaen og forsøke å hente meg inn igjen. Det som skulle bli den store oppturen etter behandlinga, ble i stedet nok et krevende år. Så kom det første tilbakefallet, og studiene måtte igjen settes på vent. Og plutselig, før jeg rakk å summe meg, kom tilbakefall nummer to. Men nå, etter en lang fase med sykdom og altoppslukende bivirkninger, vender endelig en slags normal hverdag tilbake. Den er ikke så normal sammenlignet med hverdagen til friske folk, men for meg kjennes den normal i forhold til hverdagen jeg har hatt de siste årene. Sykehus og sofa byttes sakte ut med aktivitet. Etter den første kreftbehandlingen hadde jeg noen bivirkninger; nå er de ti ganger så kraftige og ti ganger så mange. Kroppen min lever sitt eget liv og velger selv når den er i form. Jeg utnytter overskuddet når jeg kan og slapper av når jeg må. Derfor prioriterer jeg trening, Erlend og venninnetreff før studier og arbeid. Jeg må kunne klare å gjennomføre lystbetonte ting før jeg kan ta fatt på krav og prestasjoner. Hvis ikke ber jeg om å gå på en smell. Jeg forhaster meg ikke og gir kroppen den tiden den trenger for å komme til hektene igjen. 

Det er vanskelig å tenke på at jeg har brukt ufattelig mange timer de siste årene på å ligge på sofaen og se på TV. Livet har på mange måter stått på stedet hvil, og det har vært kjipt å ikke kunne bidra til felleskassa. Joda, jeg skatter av arbeidsavklaringpengene mine, men det er jo en ganske merkelig ordning og gir meg ingen følelse av å være til nytte. Jeg arbeider med en del kreftrelaterte prosjekter, og det gir meg mål og mening i den overgangsfasen jeg befinner meg i nå, men jeg gleder meg vilt til jeg kan ta fatt på studiene igjen eller få meg en jobb. Og siden energien er på vei oppover, vil høsten være et godt tidspunkt å ta fatt på samfunnets plikter. Da vil jeg virkelig befinne meg på veien tilbake igjen.

Jeg må legge til at det er mange som aldri klarer å jobbe eller studere igjen etter endt kreftbehandling. Det har jeg naturligvis stor respekt for. I dette blogginnlegget forteller jeg bare om min opplevelse av min situasjon, uten noen som helst formening om hva andre bør eller ikke bør gjøre. Eneste råd jeg har er: Kjenn etter hva kroppen din tåler og handle ut i fra det.

Erlend, Tore og jeg befinner oss for øyeblikket i Trondheim. Første halvdelen av ferien var Erlend og jeg på påskesamling med UG på Montebellosenteret. Det var superhyggelig og supersosialt, og med strålende godt vær ble det mange timer i solveggen. Nå har påskefreden senket seg, og vi ser frem til rolige dager i Trøndelag.

Ønsker alle en riktig god påske!


Gutta boys på toget nordover


PS Det blir ikke så mange blogginnlegg for tiden, men følg "Veien tilbake igjen" på facebook; der får dere hyppigere oppdateringer.


6 kommentarer:

Inger-Marit Østby sa...

Hei! :)

Her snubler jeg tilfeldigvis over bloggen din, og oppdager at jeg husker deg og mannen din fra påskeoppholdet på Montebellosenteret. Jeg var der med mann og barn.

Måten du beskriver dine opp- og nedturer på er beundringsverdig. Min mann avsluttet cellegiftbehandling for storcellet b-lymfom i januar, og for en drøy måned siden fikk vi vite at han er kreftfri. Vi er derfor også på den berømmelige veien tilbake igjen...litt bleke, men veldig fattet - og positive! :)

Ønsker dere ei riktig god påske videre!

Anniken sa...

Gratulerer med status kreftfri! Veien tilbake igjen er både deilig og utfordrende på en gang. Håper mannen din kommer seg raskt til hektene. Var veldig trivelig å være på Montebellosenteret. Håper dere også sitter igjen med fine feriedager derfra. God påske videre til dere også:)

Anonym sa...

Jeg tok opp jusstudiet i fjor høst og det går bra, deilig å kjenne at hue er med igjen :-D Fysisk er jeg opp som en løve og ned som en fell, men det går fremover. Nå mangler bare ordene FRISK i journalen min, men...
Fortsatt god påske til dere tre <3 Vi har vært på tur, men tar resten av påsken hjemme med gode venner, som også liker Oslo i påsken ;-)
Klem fra Cocoa og ektemaken <3

Anniken sa...

Sååå godt å høre du er tilbake til jusstudiene. Og skjønner formen varierer litt, men allikevel virker det som om du er kommet godt i gang på veien tilbake igjen:) Håper dere hadde fine dager i Oslo i påsken:) Klem

Tromsøjenta sa...

Har fulgt deg en stund. Du er en av de tøffeste jeg vet. Kjenner flere i den fasen du et i og hjelpe meg dere er i sannhet tøffere enn toget.
Jeg heier og følger videre.
Lisa :)

Anniken sa...

Takk for fine ord, Lisa:)

Legg inn en kommentar