onsdag 4. juni 2014

Tøyseklump

Erlend og jeg var i Danmark i helga fordi ei av mine venninner fra Sørlandet giftet seg med en københavner, på en herregård utenfor hovedstaden. Bryllupet stod på lørdag, men vi dro ned allerede på onsdagen for å treffe gamle kjente og nyte storbylivet. Etter et par dager med sosialisering brukte jeg fredag kveld sammen med Erlend til å lade opp til bryllupsfesten. Vi satt og pratet, og av gammel vane lot jeg fingrene mine gli over halsen (vi lymfomrammede har en tendens til å gjøre det). Plutselig kjente jeg en klump. Det var forsåvidt ikke noe nytt, alle mennesker har jo lymfeknuter, men denne var annerledes. En frisk lymfeknute kjennes litt myk, glatt og glir lett rundt i vevet, mens en kreftbefengt lymfeknute er hard og lar seg ikke rokke på - har jeg blitt fortalt av legene. Selv har jeg aldri kjent på en eneste kreftknute, for min sykdom har gjemt seg inne i brystkassa, utenfor rekkevidde for selvsjekk. Nå hadde jeg en klump på halsen - og den var beinhard. Hadde tiden for tilbakefallet kommet? Det var i så fall ingen overraskelse, men jeg frøs allikevel til is. Hvis kreften etter så mange år hadde begynt å bevege seg oppover halsen, hvordan så det da ut inne i brystkassa? Jeg fikk et mentalt CT-bilde med bare svarte hull og skygger fra mellomgulvet og opp. Neineineineinei, ikke nå, ikke sånn, ikke enda.

Mandag snakket jeg med legen min om funnet. Han ba meg om å komme innom for en rask sjekk, slik at han kunne bestille de nødvendige undersøkelsene. Da jeg satte meg ned på kontoret hans, hadde jeg problemer med å finne klumpen igjen. Typisk. Den var ikke så stor i utgangspunktet, den var på størrelse med en ert, men strukturen skremte meg: Den var jo helt hard og ikke lik noen andre klumper jeg hadde kjent. Legen fant til slutt frem, dypt inne i halsvevet.
- Er det denne du mener?
- Ja, svarte jeg nervøst.
Til min overraskelse ble han lur i blikket.
- Du hadde rett i at den er hard som bein, for det er bein. Dette er en halsvirvel. Hvordan i all verden klarte du å finne den?
- Eeeh, vet ikke. Jeg bare kjente etter.

Jeg kan like gjerne gi meg selv et nytt mellomnavn: Hypokonder. Det var i alle fall slik jeg følte meg da jeg dro derfra. Samtidig er jeg glad for at jeg fikk mistanken avkreftet. Å leve i uvisshet er så grusomt og mentalt krevende at jeg drar heller til legen en gang for mye enn en gang for lite. Man skulle tro jeg var vant til at kroppen min gjør mye rart, men det blir jeg aldri. Hver eneste gang jeg tror kreften vender tilbake oppleves som like gjennomborende skremmende. Hele helga gikk disse ordene på repeat i hjernen: "Tenk hvis klumpen kunne forsvinne. Kan den ikke bare forsvinne?" Den forsvant ikke, men frykten gjorde det. Takk, kjære lege! Det var en stk lykkelig hypokonder som la seg til å sove mandag kveld.

Jeg håper jeg ikke er alene om å være i overkant stresset over kroppslige krumspring. Har dere dratt til legen en gang for mye? Eller er dere typen som nekter å dra til legen før kroppene deres havner der av seg selv?


11 kommentarer:

Ann Kristin sa...

Puh. Så bra at det ikke var noe. Kjenner godt til redselen når noe nytt dukker opp på halsen, eller andre steder. Tvi tvi!

Anniken sa...

Ja, det er pyton! Men så er det desto bedre å finne ut at det bare er falsk alarm;)

Anonym sa...

Snakk om nervepress, det blir vi visst ikke vant til :-\ Jeg fikk kuler under armen og på samme side på halsen, så kom det blemmer på skulderbladet,skrekk og gru :-( Det var BARE helvetesild, dårlig immunforsvar og stress iflg legen. Nå er jeg på bedringens vei etter tablettkur og salve :-) Samma det, bare det ikke var kreft.
God pinse fra Cocoa

Anniken sa...

Hehe, jeg kjenner igjen holdningen "samma hva det er - bare det ikke er kreft". Men helvetesild kan være kjipt nok, har selv hatt det. Godt å høre du er på bedringens vei:) Riktig god pinse til deg også.

Anonym sa...

Hyponkonder er du iallefall ikke! Du har fått kjenne mer enn de fleste hvordan livet ikke er kontrollertbart og hvordan det kan dukke opp ting som snur tilværelsen på hodet og truer med å frata deg alt du har jobbet for, bryr deg om og drømmer om. Angsten for at det kan skje igjen er ikke en slags angst man kimser av - og det er vanskeligere for deg enn for oss som aldri har hatt kreft å fortelle seg selv at "dette skjer de ytterst skjeldne", for det har jo allerede skjedd deg! Du vet hva det vil si å være i den situasjonen, og det er ikke det spor merkelig at du er redd for å havne i den igjen. Nå har jeg som sagt aldri hatt kreft, men jeg har vært på steder jeg aldri vil tilbake til, og det er selvfølgelig de som hjemsøker meg i angstfylte øyeblikk.

Du er utrolig sterk og reflektert, Anniken. Det er det ingen som tviler på det, iallefall ikke etter å ha lest bloggen din. Men uansett hvor sterk du er og uansett hvor mye du klarer og har klart så er du menneske som alle oss andre! Ikke rart du er redd for tilbakefall. Du er ikke hypokonder i det HELE tatt. :) Du er menneske.

Ønsker deg og dine god sommer og håper du går en fin tid i møte med sene, lyse sommerkvelder, latter, god mat og sang!

Anniken sa...

Ja, det er frykten for å havne tilbake der man absolutt ikke vil være som gjør at symptomer og kroppslige funn tas på alvor. Jeg husker da jeg var nydiagnostisert og ikke ante hva som lå foran meg, og jeg tenkte at "dette skal nok gå greit". Men når man har kjent på kroppen flere ganger at kreft ikke er så greit, så dermed blir frykten for tilbakefall rimelig høy. Men heldigvis gikk det godt denne gangen:) Takk for fin kommentar og riktig god sommer til deg også:)

Anonym sa...

Hei Anniken!
Jeg kjenner meg så igjen, har hatt depresjon og sykdomsangst i over et tiår! Men jeg er den som er livredd for å gå ti legen, og heller holder meg hjemme med mine bekymringer. Tenker at om en lege begynner å pirke i meg kommer de til å sukke og si det ikke er noe de kan gjøre :-p

Er så glad det bare var et bein hos deg! :)

Monica sa...

Jag kände mig som en hyponker för en månad sedan men det visade sig att klumpen på halsen är lymfekreft. Glad jag har funnit denna bloggen, läste ditt inlägg om krefttakling när jag var helt nede efter att jag hade fått besked om lymfekreft (förra veckan) och det var så skönt att läsa. Fick ett ordentligt lyft. Det inlägget (och de andra) kommer jag att läsa om och om igen. Tack!

Anniken sa...

Uff, ja jeg kjenner igjen den følelsen også: å ikke tørre å gå til legen fordi man er så redd for hva han skal si. Men det kan nok lønne seg å få symptomer sjekket, for jo tidligere ting blir oppdaget, jo enklere er det ofte å gjøre noe med dem. Har du hatt anledning til å snakke med noen om tankene dine? For det høres veldig slitsomt ut å gå helt alene i over et tiår med frykt og tunge tanker.

Anniken sa...

Så leit å høre at det faktisk var kreft, men samtidig er det godt du kom deg til legen for en grundig undersøkelse, slik at du kunne få diagnosen og dermed den hjelpen du trenger.

Veldig hyggelig at du likte innlegget om krefttakling. Det er ikke noe som varmer hjertet mitt mer enn at andre kreftrammede har utbytte av det jeg skriver, så takk for at du nevnte det:) Jeg skal følge bloggen din fremover og ønsker deg masse lykke til. Du ser ut til å ha en sunn holdning til situasjonen du er blitt kastet ut i, og det vil være til stor hjelp fremover:) Stor klem fra meg

Anonym sa...

Ja, har heldigvis vært smart nok til å snakke med leger om det. Og alt er bare finfint, (men må skikkelig "kvinne" meg opp til å gå til legen hver gang jeg tror jeg har noe "farlig" :) ) men jeg klarer aldri å helt fra meg følelsen av at det er best å bare holde seg unna. Kroppen assa! :)

Legg inn en kommentar